Det er ikke farlig å snakke om selvmord og selvmordstanker

Vi kan alle komme i kontakt med medmennesker som er i risiko for å ta sitt eget liv. Derfor er kunnskap og åpenhet viktig. Vi må kunne redde liv mens situasjonen er som mest akutt. Vi må vite hvor vi kan be om hjelp for å få personen inn på trygg grunn. Selvmord er også et stort samfunnsproblem. Det berører pårørende og omgangskrets til de som velger å ta sitt eget liv. Vi må kunne snakke om det. Vi vet at det å snakke om selvmord og selvmordstanker tar bort noe av skammen og tabuene, og det kan gjøre det enklere for folk å søke hjelp og få støtte.

Risikofaktorer

Psykiske lidelser og psykisk uhelse er viktige risikofaktorer, men også det å ha forsøkt å ta sitt eget liv tidligere øker risikoen for å prøve igjen. Det er en myte at folk som tidligere har forsøkt å ta sitt eget liv - men overlevd - egentlig ikke mener det alvorlig. Risikoen for at det ender med død øker for hver gang man gjør et selvmordsforsøk.

Andre forhold som øker risikoen er belastende livshendelser, tapsopplevelser, konfliktopplevelser og vold, og ikke minst det å ha vært utsatt for misbruk, overgrep, eller at man har opplevd andre traumer tidligere i livet.

Kroppslig sykdom er også en risikofaktor, særlig den første tiden etter man har blitt alvorlig syk.

Vanskeligheter med sosiale-, økonomiske-, eller jobbmessige forhold er også risikofaktorer. I kombinasjon med manglende støtte fra andre mennesker, det være seg venner eller familie, kan dette være med på å redusere motstandskraften mot selvmord.

Det at andre i familien har tatt sitt eget liv er også en risikofaktor. Man kan være genetisk disponert, men det viktigste i forhold til at selvmord kan gå igjen i familier er den store belastningen det medfører for de gjenværende familiemedlemmene. 
Å ha en kombinasjon av mange av disse faktorene øker risikoen.

Det er sjelden en risikofaktor alene som er forklaringen.

Legger vi til miljøfaktorer hvor det viktigste er tilgang tilgang til skytevåpen, medikamenter, eller for enkelte tilgang til høye bygg, broer eller andre farlige steder eller utstyr så kan det øke risikoen for å dø, i stede for at de faktisk overlever og får hjelp. 

Andre miljømessige hensyn som kan øke risiko for selvmord er eksponering for veldig negative sosiale faktorer som mobbing, forhold på jobben eller fravær av jobb, eller fravær av sosial støtte i det hele tatt.

For unge mennesker spesielt kan det være en risikofaktor når selvmord blir fremstilt i massemedier, sosiale medier eller i film- og andre fiksjonsmedier på en sensasjonsmessig og dramatiserende måte. Der man kanskje gir en detaljert beskrivelse av selvmordsmetode, hvor det skjedde, når det skjedde og fremstiller selvmord som en løsning på problemer istedenfor selvmord som et problem i seg selv.

HVORDAN SNAKKE OM SELVMORD?

Det er ikke uvanlig å ha selvmordstanker eller tanker om å skade seg. Spesielt når man er i kriser er det lett at slike tanker dukker opp. Det er forskjell på filosofiske tanker om meningen med livet, og spørsmål som «Hadde det vært bedre hvis jeg ikke var her?», til mer konkrete tanker som, «Jeg holder ikke ut lenger, jeg ser ikke noen mening med livet, alt er håpløst».

Man kan sjelden se på mennesker at de sliter med selvmordstanker, men hvis du lurer på om noen du kjenner sliter med slike tanker, så spør.

Det er ikke farlig å spørre om selvmordstanker.

Det er ingen som får selvmordstanker av å bli spurt. Men det er uvant for oss alle. Det er viktig å vise at man bryr seg, spør hva de sliter med, hva som har skjedd og spør om de har tanker om å avslutte livet.

Vær direkte. 

De aller fleste vil svare ærlig på et slikt spørsmål, og vil føle det som en lettelse å kunne sette ord på de vanskelige tingene.

Dersom det viser seg at vedkommende sliter med selvmordstanker, er det viktig å vise at man bryr seg og tar dem på alvor. Prøv å motivere dem til å søke hjelp. Ikke avfei og bagatelliser tankene og følelsene som noe forbigående. Det er viktig at den som sliter får noen å snakke med som har kompetanse på området. Det kan være fastlege, helsesykepeleier, andre offentlige hjelpetilbud.

Mental Helses Hjelpetelefon og andre hjelpetelefoner kan også være en støtte i slike vanskelige situasjoner. Dersom det er brått og veldig akutt så ta kontakt med legevakt.  

Dersom du har det vanskelig selv, så snakk om det. Folk tåler ofte mer enn man tror. Ha tillit til at de ønsker å hjelpe og å være til stede.

Det finnes god hjelp.

Helsenorge har en god oversikt over hjelpetilbud. Les mer her.