«Jeg hadde gitt opp. Det var utenkelig at jeg kunne klare mer på den tiden.»
«Jeg hadde gitt opp. Det var utenkelig at jeg kunne klare mer på den tiden.»

MARIUS PETTERSEN , erfaringskonsulent.

Det er vondt å bli ufør før man kommer ut av tenårene. Å ikke se noen fremtid når man er ung. Det å stå vendt med ansiktet nesten daglig mot 12-trikken. Det store blå beistet som ruller i Oslos gater. Det største mørket. I grunn ganske håpløst. Jeg hadde gitt opp. Det var utenkelig at jeg kunne klare mer på den tiden. Det har gått flere år. Familie, venner, kjæreste. Jobb med mening. Jeg ser endelig det positive. I dag jobber jeg fulltid i Oslo kommune, takket være et miljø som ga meg det jeg trengte for å finne fotfestet igjen. Jeg lever endelig. Det å gå ut med venner i parken om sommeren. Reisene. Møtet med kjæresten. Arbeidet mitt med å inspirere til bedre tjenester der ute. Det er uvirkelig. Nesten surrealistisk. Det er faktisk mulig å leve dette livet. Det betvilte jeg mange ganger før.

Jeg synes noen ganger det er rart å tenke på, men det å gå fra å være psykt dårlig til å snu om på livet. Det er verdt det, men det var ikke lett på noen måte. Jeg er takknemlig. Det handler i grunn om at vi må være gode medmennsker. Jeg trengte noen som så meg, når jeg ikke så meg selv. Sammen med mine, klarte jeg å bli Marius. En som lever og ja er glad i livet. For vi har ingen å miste!