MANN 30

«Men til dåkker som læs detta! Vit at dåkker e ikke aleina!»

Hei!

Må bare starte med å si at æ blir å skrive med Tromsø dialekt. Så dåkker e advart! Åså va det å finne ut kor man sku starte, å ka som passe sæ å skrive! Æ e no en 91 modell, å har hatt en ganske tøff oppvekst. En far som valgte å gå ei rettning æ ikke vil spesifisere. Men han forlot mæ å ho mamma når æ va 3. Rundt samme tia tok gudfaren min selvmord.

Mamma oppgraderte heldigvis til en hærlig mann som den dag idag enda e her, som æ ser på som min biologiske pappa, og som snart forhåpentligvis får adoptere mæ. Fra æ va en liten unge hadde æ minimalt med kontakt med han "pappa", æ ville, men han ville ikke, tydeligvis. Lovde ditt og lovde datt. Veldig bra forklaring om kordan æ hadde det e å se musikkvideoan til han «NF – how did you leave us.» Kan relatere så mye til den. Der æ f.eks. står og hold på vinduet og vente på han, men han kom ikke, eller ga beskjed lenge etter at nåkka dukka opp. Sånn va hele barndommen min med han. Så æ valgte å kutte kontakt totalt når æ blei eldre. Men når æ ringte han når æ va 16, så sa han til mæ at han sku ønske æ ikke va født. Da kutta æ iallefall kontakta. Har mange historia om han og mora hannes, men det har ikke gådd så inn på mæ at æ den dag idag bryr mæ.

Hoppe no tilbake til barneskolen. Ifra 3. klasse til 10. klasse blei æ mobba og va i slåsskamp hele tia. Æ vet ikke koffør, men æ va no den som blei mobba for alt. Blei kaldt homo så og si vær dag, selv om æ ikke va det. Men til slutt bynte æ å tru det, sia så mange sa det å de sa det så mye. Etter skolen en dag va æ ilamme ei vennina, der æ sa at om æ ikke kommer på skolen imårra, så e det fordi æ sku avslutte alt. Æ kom ikke på skolen dagen etter, så ho sa ifra til læreren. Som da ringte stefadern, så han kom hjem. Men æ hadde ikke gjort nåkka enda. Mobbinga fortsatte likens helt til 9/10 klassen. Æ va ikke en av de kule, æ blei mobba for å ha krølla, så æ fikk ho mamma til å kjøpe mæ slettetang. Men dem fant andre ting å mobbe mæ for.

 

På denna tia blei æ lei, så æ blei kjent med eldre folk, som på det tidspunkte blei sett på som skummel. Når de da bynte å beskytte mæ, da slutta folk å plage mæ. Æ hadde d fint etter det og fram til æ knuste ankeln for 9 år sia. Huske æ lå helt nedrusa på morfin dagen etter skaden, og overhørte legen si at de vurderte å amputere foten ifra nedfor knæe, sia ankeln va så skada. Det skjedde heldigvis ikke. Men det endte med 16 operasjona i 9 år. Der flere operasjona va unødvendig, eller at æ blei feil operert. Men når æ knuste foten etter et hopp over et gjærde, der d va 7m ned på andre sia, så blei æ ligganes på sykehuse i 2 uke med operasjon hele tia. Dag 13 bestemte æ mæ for at æ MÅ ut imårra, æ klare ikke ligge her lenger! Å æ fikk enda intravenøst morfin flere gang om dagen, så eneste måten for mæ å sjekke ut va å slutte med morfin intravenøst, å gå over til tabeletta. De mente æ burde trappe ned en dag eller to ekstra for å unngå så sterke abstinenser.

Men æ MÅTTE ut, så æ ba dem slutte å gi mæ det. Det endte med 2-3 daga med null matlyst, masse uro, klarte ikke såve, klarte ikke ligge på et rom med andre, så æ fikk ligge innerst i gangen med et forheng forann senga mi. Å der lå æ siste natta å hadde det helt jævlig! Men æ sku ut! Æ kom mæ no ut dagen etter, masse smerta både fysisk, men åsså psykisk. Æ viste at live aldri blei som det va før, fotball, håndball, fallskjerm, bilkjøring, moped, fjelltura, slalom, snowboard, fisketura osv. Gikk i 2 måna med stativ på foten, våkna vær natt med at æ hekta stative fast i dyna, som ga mæ ekstreme smerta. Gikk totalt 11 måna på krykke etter skaden. Men totalt de siste 9 åran blei d rundt 3 år med krykke og 2 operasjona i året ca. I Tromsø, Oslo, Bergen og Harstad. 3 av plassan sa de at æ burde vurdere amputasjon, pga slitasje/artrose. Hadde ondt hele tia når æ gikk. Kunne ikke såve uten å våkne med smerta. Blei avhengi av paralgin forte for smertan. Blei avhengi av angst medisin, prøvde anti depressiv medisin i 9 måna ca, men hata å føle mæ så "zombie" så æ slutta med dem. Ville heller kjempe mot depresjon sjøl for å kunne kjenne glede. Men angsten e der den dag idag. Angsten æ har hete GAD, generalisert angstlidelse. Det e en angst som e der hele tia, æ ser for mæ det værste i alle situasjona. Så kroppen e i forsvarsmodus 24/7. Om noen sett sæ bak mæ på bussen, så blir æ stressa og tenke at de blir å gjøre nåkka. Slit samtidig med tillit til folk pga han "pappa" fra barndommen.

Når æ tok operasjon nr 15, så sku de avstive ankeln så æ ikke kunne bevege den. Detta va nåkka æ hadde sagt nei til i mange år, fordi æ følte at da va det ingen vei tilbake, da måtte æ bare akseptere situasjonen. Måtte godta at æ aldri kunne gjøre det æ ville igjen. Men pga. smertan så valgte æ no å ta den operasjon etter flere måna med vurdering. De sku avstive den i 90 grader. Når æ våkna opp å klarna til i hode etter operasjon (i Harstad), så sto ho mamma atme mæ, å ortopeden +sykepleier forann mæ. Æ sa med en gang at det så ikke rett ut i mine øya. Men ortopeden mente at d va rett og at d blei bedre når æ bynte å gå, sia man har småe ledd i selve foten. Æ for til fysio 3-5 måna etter operasjon. Fikk dem til å sjekke vinkeln på foten. Æ antok at den sto i ca. 84 grader, men den sto i 82. Så da va det bare å gjøre sæ klar til en ny operasjon (nr. 16). DA fikk dem den så og si i 90 grader, sia foten hadde vært avstiva i et år og va grodd. Så forrige operasjon va en feil operasjon. Dem beklaga Sååååå mye bla bla bla. Å vit at detta va nåkka æ hadde grua mæ til, og egentlig ikke ville gjøre. Så når dem gjor d feil, å d liksom sku være den SISTE operasjon, å dem ende med å gjøre det feil, så blei æ suicidal. Æ viste ikke om æ klarte en til omgang med detta. Sia æ va forberedt på at forrige va den siste. Men æ tok operasjon. Det blei som det blei å æ orka ikke mere operasjona. Hadde også bynt å trene 2 måna før siste operasjon, for at det sku være enklere å gå på krykke i 3 måna etter.

Etter operasjon nr. 16 bynte æ å trene med strikk i senga 2 tima etter operasjon, for å få ut frustrasjon og sinne av hele opplegget. Fikk beskjed om å gå på krykke i 3 måna. Men sia æ hadde gjort detta så mange gang, å va blitt vant til smerte, så bynte æ å pushe mæ igjenna smerten etter 2-3 uke. Kasta krykken til helvette etter en måne, ville heller halte med smerte enn å bruke dem mer. Æ trente 6-8 gang i uka til rundt 7 september. Æ la på mæ 10 kg i muskla, æ smilte for første gang sia æ va i tenåran når æ så mæ i speilet! Æ følte mæ bra! Æ va faktisk GLAD når æ så kor langt æ va kommet, å ka æ hadde kjempa mæ igjenna i 9 år, bare med foten! Må å si at æ følte mæ som en belastning på de rundt mæ i 9 år, sia æ ikke kunne gjøre ting sjøl store dela av tia. Kunne ikke handle uten å bli kjørt liksom.. Å mange æ trudde va venna blei borte iløpet av den tia, fordi æ sikkert va ei belastning for dem. Men det får bare være tenkte æ, no vet æ kæm som e vennan mine! Æ knuste ankeln 4 september. 7 september 2019 knakk æ overarmen. 38 sting ifra albuen til skuldra, metal plata i hele overarmen, 7 skrua og 6 måna der æ ikke fikk bruke armen nåkka. Æ mista da de 10kg æ hadde jobba så hardt for å få. Æ blei suicidal igjen, låste mæ inne, spiste ikke mat på mange daga, drakk ikke nåkka væske, så ikke glede i livet lenger. Æ vurderte igjen å avslutte alt. Men æ følte ikke at å sku gi opp, det va ikke min tid enda. Følte æ kunne bruke min kunnskap og erfaring til og hjelpe andre. Det ironiske va at før armen knakk va æ på vei ut i arbeidslivet igjen, æ sku bli PT! For da kunne æ hjelpe folk fysisk OG psykisk. Men det måtte bli satt på vent igjen pga. skaden. Detta va operasjon nr 17. på 9 år. Men æ kom mæ igjenna alt, æ nekta å gi opp selv om æ hadde 5-7 daga i uka der æ va deprimert og suicidal.

Takk gud for at familien og bestekompisn min va der for mæ hele veien! Uten det hadde æ ikke skrevet detta. No e æ i rehabilitering etter armen, men slit med motivasjonen og smerta, sia æ vet kor mye jobb det va å komme sæ dit æ va. Så no tenke æ tilbake på alle de gangan folk kaldte mæ tannpirker, beinrangel osv. Å det e ganske tøft. Men æ SKAL klare detta å! Har forresten ikke sagt 2 ting enda. Den ene tingen e at æ har ADHD, så på skolen på den tia va det tabu, æ blei plassert i klasse med de som va "unormal", demmes ord. Det gjor at æ ikke hadde sjangs til å følge med å få ei utdanning. Så her sitt æ den dag i dag med ADHD, skada ankel, rehabilitering av armen, og føle æ e en såkalt "naver" og belastning.

Folk har trudd æ bare va lat. Dem sku bare vist kor mye æ har kjempa. Prøv å gå hjemme sykemeldt i 4 uke der du e aleina for det meste. Du blir å merke det på psyken, du blir urolig og stressa om du e vant til å gjøre ting. Æ har ikke hatt et valg, æ har vært sengeligganes med smerta og stirra i veggen fra æ sto opp til æ la mæ. Å koffør sku æ legge mæ før æ va trøtt? Va ingen poeng i det, mårra dagen blei jo likens uansett.

Så kommer den siste biten, som e veldig vanskelig og forklare uten å gå i dybden å forklare alle detaljer. Å det klare æ ikke.. Når æ sleit med foten i starten. Så blei æ innkaldt til politiet. Æ kom på møte, dem spurte om æ viste ka det gjaldt? Nei, æ antar det e nåkka med han pappa? Va ingenting anna som falt inn. Da blei æ fortalt at æ va anmeldt for voldtekt. Æ blei helt satt ut, æ viste ikke kæm det va snakk om, æ skjønte ingenting! Så fikk æ vite navn, fikk høre forklaringa hennes osv. Å detta mente ho sku skjedd for 5 år sia. Æ forklarte det æ huska, æ hadde ikke tenkt på detta noen gang, fordi æ viste at det aldri hadde skjedd. Alt va bare løgn. Æ dro hjem etter møte, sendte mail til han som holdt avhør med alt av informasjon æ hadde. Æ kontakta de som æ viste kjente ho osv. Fikk vite at ho ikke e frisk i hode. Kom i retten, hadde fått beskjed om at det va lukka rettsak, når æ kommer inn aleina, sitt det familie, venna og kjæresten hennes der. Æ sa ingenting om det. Men æ blei helt sjokkert og satt ut, det va fortvilelse på høyeste grad. Æ blei ikke dømt for voldtekt, fordi forklaringa hennes va helt skrudd. Æ va 17 når detta sku skjedd. Æ va 21/22 når ho anmeldte mæ. Å grunn va at ho ville gjøre det, sjøl uten mora i bilde osv. Men ho hadde tatt med mora som vitne. Selv om ho ikke viste nåkka. Ho jenta va på besøk hos mæ, når hele familien min va hjemme. Æ møtte ho 2 daga etterpå for å gi ho 200kr til angrepille. Nåkka ho mene ikke skjedde. Ho sa at ho og bestevennina hadde gått på Tvibit å fått angrepille der. Detta huska ikke vennina. Æ hadde med mæ en kompis når æ møtte ho. Æ huske konkret kor vi møttes, kordan apotek ho gikk på osv. Å om ho mente at æ hadde voldtatt ho, koffør ville ho da møte mæ 2 daga etterpå for 200 kr til angrepille? Det heng ikke på greip. Å det e så mye i forklaringa hennes som e helt surrat. Skal ikke gå mer inn på det fordi det her fucka med hode mitt ekstremt mye, ho gikk iallefall rundt å fortalte til folk at æ hadde gjort det, både før og etter saken. Så da satt æ igjen med de tankan æ hadde på barneskolen, når dem kalte mæ homo så mye at æ bynte å tru det sjøl. Ho sendte folk etter mæ for å skremme mæ til å si at æ hadde gjort det. Men æ nekta, æ sku fortelle det AKKURAT sånn som å huska det!

Blei frifunne for anklagelsen. Men den dag idag (7år seiner) så går ho enda rundt å sir at æ gjor det, selv om æ blei frifunne. Æ har advart ho og ga ho sjangsen til å slutte å si det når æ ikke e dømt for det. Men det hjalp ikke. Så det blir å ende med at æ må anmelde ho for æreskrenkelse, bare for at ho ska slutte. Å æ har bevis på at ho har terrorisert mæ. Æ har vitna og æ har bilda. Men æ ville bare bli ferdi med hele saken sia æ kjempa så hardt psykisk og fysisk pga. foten samtidig. Sia æ allerede va suicidal, så har detta vært en ekstra større kamp enn nødvendig. Og det e så langt ifra rettferdig! Men no klare æ psykisk ikke å skrive mer om oppveksten min. Æ blir bare mer å mer deprimert jo mer æ skriv.

Men til dåkker som læs detta! Vit at dåkker e ikke aleina! Det e alltid noen der ute som bryr sæ om dæ, som ikke vil miste dæ! Du ser kanskje ikke værdian dine sjøl når du sitt oppi det. Men de rundt dæ ser dem! Vær sterk, vær sta, og aldri slutt å kjemp! «You only lose if you stop fighting!» Om du ikke vil kjempe for dæ sjøl, kjemp for de som elske dæ!?? Du e værd mer enn du sjøl trur! Takk for at æ fikk dele en del av min historie. Å æ håpe den kan hjelpe noen andre!??