Dette er min historie

Min frykt for avvisning, det å feile og ikke være god nok drepte min tilstedeværelse i alt for mange år. Frykt og frykt for frykten er vårt største hinder til personlig suksess. Det fører med seg tvil, usikkerhet og ubesluttsomhet. Jeg var forbanna på meg selv og livet mitt i over 20 år og ga meg selv ALDRI anerkjennelse for egne prestasjoner.

Jeg var ikke verdt det. «Skulle bare mange din jævla taper,» var det beste jeg kunne si til meg selv. Jeg jaktet autoriteter og personer jeg så opp til sine mål og drømmer, men ikke mine egne. Jeg hadde ingen formening eller turte ikke dele for verden hva som var mine drømmer. Som konsekvens av å jakte andres drømmer kjente jeg på følelsen av meningsløshet, motstand og håpløshet.Hvis dere vil ha en av mine gamle suksessoppskrifter for hvordan føle seg usikker og verdiløs, bygge opp sinne og frustrasjon mot seg selv, anbefaler jeg at dere følger godt med.

Del ut skyld og ansvar for egen lykke og suksess til alle andre enn deg selv og la det være opp til de hvem du skal være, hva du skal gjøre, føle og ha, da kan jeg med stor sannsynlighet si at dere vil lykkes.

Som en konsekvens av denne strategien vokste selvhatet år etter år. Det var mye fint i livet mitt under oppveksten, foreldrene mine stilte opp på alt som var (de er her selvfølgelig i dag), men jeg lot den opplevde negativiteten ta for stor plass og overstyre det positive. Koppen var full, jeg hadde ingen måte å tømme den på og det positive forsvant like fort som det kom. Merk at sier en opplevd negativitet = jeg valgte kun å se den negative siden.

Vi blir i løpet av livet eksperter på å kun se etter den ene siden, fordelene eller ulempene, men det er en balanse i alt som skjer. På Hauketo skole var jeg i konstant flykt eller frys modus, jeg fikk ikke fram et eneste ord når jeg skulle lese og ga ingen motstand når de kule gutta herjet med meg i friminuttene eller lo av meg i timene. Jeg hadde ubevist valgt å bli et offer, det er kanskje brutalt å si at det var et valg, men det var det. En av de mest destruktive rutinene jeg hadde i ungdomstiden var foran speilet om morgenen: «Hvem er du!!!?? Hvem faen tror du tror du at du er?» «Din stygge, feite, jævla taper.» «FUCK deg!!!, fuck deg!!» Spytt.

Jeg spyttet på meg selv før jeg dro ut. Jeg stilte meg selv negative spørsmål som gikk på repeat «Hvorfor er jeg en taper?» «Hvorfor er jeg så stygg?» Hvorfor er alle andre bedre enn meg? «Hvorfor går alt imot meg?» «Hva er vitsen med å leve dette møkkalivet?» «Kvaliteten på spørsmålene du stiller deg selv avgjør kvaliteten på livet ditt» Jeg vet dette stemmer for jeg valgte også på et tidspunkt å ikke være et offer og jeg valgte å stille meg selv bedre spørsmål. «Hva er personlig suksess for meg? «Hva ville jeg gjort i morgen dersom jeg hadde alle ressurser og muligheter tilgjengelig?» «Hva skal til for å lykkes?» «Hva skal til for å kjenne kjærlighet til meg selv?» «Hva kan jeg endre her og nå?» «Hva vil jeg ha i livet mitt, og hva vil jeg ikke ha?»

 

En ting jeg vil dere skal være beviste på etter i dag: Hvilke spørsmål stiller du deg selv? Her skjuler det seg uante superkrefter! Som årene gikk bygde jeg opp et hardt og tøft ytre i håp om å bli sett på som noe jeg ikke var. Jeg jaktet på suksess, ekstern anerkjennelse og status. Biler, motorsykler, båt, alkohol, rus, kriminalitet og kroppsbygging og 90 timers arbeidsuker ble en del av pakka for å vise at jeg hadde en verdi, var suksessfull, fryktløs og passet inn og ikke skulle føle noe.

Personlig ga jeg meg selv ingen verdi… og det er en jævla kjip følelse... Jeg drev gradvis lenger bort fra den jeg egentlig var, mine verdier og prinsipper. I takt ned dette vokste også usikkerheten, den negative indre dialogen. Jeg hadde fortsatt en stemme i meg som ville noe annet og som ropte stopp! Men den ble totalt overhørt av frykten for å ikke være bra nok. Jeg tok svært få vurderinger av hva som var rett/galt eller konsekvensene av valgene jeg tok. Det endte med flere år i en negativ spiral.

Heldigvis fikk jeg en skikkelig oppvåkning da tre politimenn i skinnjakker banket på døra mi en sen kveld for 16 år siden. Jeg bestemte meg for å kutte med den destruktive omgangskretsen jeg var i. Men det var lettere sagt enn gjort! Jeg ble forfulgt i flere måneder før jeg fant en utvei - jeg vervet meg til førstegangstjeneste i sjøforsvaret og fikk en pause fra alt. Fortiden kan innhente meg selv den dag i dag, men nå kun som en påminnelse om mange riktige valg jeg har tatt for meg selv siden den gangen.

Etter militæret fikk jeg kjæreste, og vi bygde opp det mange ville kalt et suksessrikt liv; stort hus, fin bil, to friske gutter og en jobb med høy status. Men dette var fortsatt eksterne faktorer og ga meg ingen indre følelse av suksess, jeg lurte alle, inklusiv meg selv. I over 20 år delte jeg å ikke en eneste tanke eller følelse med noen, for meg var dette et tegn på svakhet. Frykten for avvisning seiret alltid. Jeg ble en tikkende bombe, og med jevne mellomrom smalt det. Mine aller nærmeste fikk lide hver gang! Jeg dømte og hatet meg selv for det. Ingenting ga lenger spesielt mye mening, selv det å bli pappa for første gang ga meg ingen glede. I dag er det å dele tanker, følelser og å vise sårbarhet det modigste og tøffeste jeg vet om. Etter å ha blødd neseblod nesten hver dag i tre måneder nådde jeg til slutt bunnpunktet. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger kunne leve slik.Nå var det faen meg nok! Jeg tok et valg. Det handler alltid om å valg - beviste valg! Du er alltid kun et valg unna å snu livet ditt 180 grader.

Dere er kapteinen i deres liv, men det vil ikke skje noe før dere tar et valg og bestemmer dere for hvilken retning dere skal seile og selv står bak roret og styrer. Ingen andre kan eller skal styre deres skip, ingen andre vet hvor dere skal og hvordan dere skal komme dit. Jeg har ingen fasit for hvordan dere skal oppnå personlig suksess, kun en oppskrift for hvordan jeg gjorde det, dere må selv finne ut hva som er deres. For meg startet det med aksept; aksept for situasjonen jeg var i og hvem jeg var i dette. Jeg måtte lære å lytte til stemmen inni meg for så å mobilisere mot/kraft og ta det første steget i tillit.

I en vanskelig situasjon har vi tre valg. Et sitat fra Albert Einstein jeg har bruk mye de siste årene er:«Du må enten akseptere situasjonen 100 %, fjerne deg fra den, eller gjøre noe med den. Alt annet er galskap». Jeg begynte hos en mental trener/coach og fikk hjelp til å se nye og mer bærekraftige perspektiver på utfordringene jeg hadde. Coaching tente et lys, jeg var i gang, men foreløpig skrapet jeg kun på overflaten av det jeg virkelig måtte ta tak i. Jeg måtte møte mine indre demoner der de var - i meg selv. Jeg begynte å dele det jeg hadde sperret inne i så mange år. En ting jeg oppdaget var at ofte hadde de jeg snakket med de samme problemene som meg, jeg var ikke lenger alene. Frykten for avvisning ble med ett mye mindre! Jeg deler gjerne hele min historie, og om noe av dette resonnerer, men noen så ikke nøl med å kontakte meg. Jeg er her for deg/dere.

 

«Som en konsekvens av denne strategien vokste selvhatet år etter år.»
«Som en konsekvens av denne strategien vokste selvhatet år etter år.»